Velg en side

De aller fleste landene i Europa er medlem i EU, eller den europeiske unionen som den heter på norsk. I alt 28 europeiske land med sine drøye 510 millioner innbyggere er nå samlet til et forpliktende økonomisk samarbeid om det som omtales som «det indre markedet». Det vil si, flyten av varer, tjenester og arbeidskraft mellom medlemslandene.

Dette økonomiske samarbeidet førte til at en stor andel av medlemslandene knyttet sine valuta opp mot fellesvalutaen euro. Dette ble innført 1. januar 1999. Ikke alle landene ønsket å ta del i euro som valuta og fikk dispensasjon. Foruten det økonomiske samarbeidet er det også samarbeid på tvers av landene om asylpolitikk, kulturelle programmer, justis- og politisamarbeid, samt utjevning av sosialøkonomiske forhold.

Europa og EU-landene

EU ble stiftet 1. november 1993 av Tyskland, Belgia, Frankrike, Nederland, Luxembourg og Italia. Norge fikk tilbud om å være med allerede så tidlig som i 1994, men gjennom en folkeavstemning gav ikke det norske folket sin tilslutning om å søke medlemskap. Flere av de andre landene i Europa ble opptatt som medlemmer fortløpende, men det stilles strenge krav til dem som ønsker medlemskap.

Kravene som stilles til land som ønsker å være med i EU er at de har en fungerende markedsøkonomi, et statsstyrt apparat til å ivareta et demokratisk styresett og menneskerettigheter, samt at de godtar intensjonene ved unionen og forpliktelsene som følger med medlemskap. Veldig mange tidligere østblokkland venter på å få godkjent sine søknader, men Storbritannia har gjennom Brexit bestemt at landet skal ut.

Europa og EØS-landene

Det Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, eller EØS som vi vanligvis omtaler avtalen som, avløste det som tidligere var EFTA som sikret frihandel mellom land utenfor EU og EU-land. Sveits var med i EFTA, men valgte ikke å være med videre inn det forpliktende samarbeidet som EØS krever. Foruten Norge er Island og Liechtenstein med i EØS selv om de står utenfor EU.

EØS-avtalen mellom de 28 EU-landene og de tre som står utenfor skal sikre «De fire frihetene»: Fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Avtalen regulerer også en felles grense gjennom Schengen-avtalen, men Storbritannia valgte å stå utenfor og har sin egen grensekontroll og krav til visum. Avtalen gjelder også på områder som kultur, miljø, forskning, utdanning og turisme.