Kun de rikeste tjener på Øst-utvidelsen
Av Robert Kippe
Når EU blir fremstilt som et solidaritetsprosjekt kan man ikke komme
stort lengre fra sannheten. EU i dag preges av en stadig høyere
arbeidsledighet, utrygge arbeidsplasser gjennom blind konkurranse og
økende sosiale motsetninger. Jeg ser en union som skaper flere
miljøproblemet enn den klarer å løse, jeg ser en union som er en
motstander u-land står ovenfor i WTO, i IMF og i verdensbanken og
jeg ser en union som avdemokratiserer europeiske samfunn. Jeg ser
lite solidaritet.
Et av hovedmålene med EUs indre marked er å skape en handelsblokk
som kan ta opp konkurransen med USA og Japan. Det indre markedet skaper
mer handel mellom medlemslandene, på bekostning av handel med land utenfor
tollmuren. Dette rammer utviklingslandene. EUs Lomé-avtaler
(frihandelsavtaler) med 70 land i Afrika, Karibia og Stillehavet har
styrket EU, ikke u-landene. Eksporten til EU fra Lomé-statene domineres
stadig mer av råvarer, prisene på disse råvarene har sunket kraftig de
siste 30 årene og u-landenes andel av EU-landenes utenrikshandel går bare
nedover. EU har høyere toll på en vare desto mer den er bearbeidet.
Samtidig er EU en drivkraft for ytterligere handelsliberalisering i WTO
til tross for at mange av u-landene motsetter seg dette. EU er en
motstander for U-land i WTO. Et eksempel er eksportsubsidene til
europeiske bønder som i årevis har tatt inntektene fra fattige bønder
i u-land. I dag bruker EU dette som forhandlingskort i GATS-forhandlingene
for å få åpnet tjenestesektoren til U-land. EU er villig til å fjerne
eksportsubsidene mot at U-land åpner tjenestesektorene for EUs næringsliv.
EU ser på WTO og GATS som et verktøy for eget næringsliv, og ikke som et
virkemiddel for utvikling. EU kan tjene store penger på en privatisering
av tjenestesektoren i u-land, og da blir alle solidaritetsprinsipper lagt
til side.
Den siste EU-utvidelsen blir tatt til inntekt for EU som et
solidaritetsprosjekt. Erfaringene fra tidligere utvidelser er imidlertid
blandet. Spania og Portugal har begge har hatt god økonomisk vekst etter
de ble EU-medlemmer, men begge landene ligger fremdeles 20 % under EUs
BNP-gjennomsnitt. Hellas derimot, ligger like langt under EU-gjennomsnittet
i dag som da landet ble medlem. I tillegg må nevnes at det først og fremst
er storbyene som har fått ta del i veksten. Distriktene har nesten ikke
hatt vekst, og er de store taperne. Erfaringene med tidligere utvidelser
er altså ikke så utelukkende positivt som enkelt EU-tilhengere vil ha
det til.
Når Spania og Portugal ble medlemmer av EU fikk de ta del i EUs enorme
landbrukssubsidier. Dette er ikke tilfelle for de nye medlemmene fra
Øst-Europa, de skal konkurrere på helt andre premisser enn Spania og
Portugal. Når de nye medlemslandene skal tiltrekke seg kapital er det
fordi de har billig arbeidskraft og generelt lave kostnader. På bakgrunn
av disse forutsetningene må de øst-europeiske medlemslandene operere med
stramme budsjetter, liten offentlig sektor og lave offentlige utgifter.
Alt dette for å skape et godt investeringsklima, og konkurransen er
allerede i gang. I denne situasjonen er det vanskelige å skape en god
velferdsstat. I det øyeblikket Estland hever kostnadene ved å kreve en
miljøsertifisering eller for å finansiere en velferdsstat, så vil den
utenlandske kapitalen flyttes til Latvia. Dette er håpløs situasjon hvor
de nye medlemslandene skal konkurrere om vest-europeisk kapital ved å gå
lavest på miljøstandarder, faglig rettigheter og offentlige velferdstilbud.
De nye medlemslandene vil kanskje få en økonomisk vekst, men
fordelingsperspektivet vil være fraværende. Overskuddet vil samles på noen
få hender. Lite solidaritet i Øst-utvidelsen med andre ord.
Det er derfor ingen grunn til å hevde at Norge må inn i EU for
solidaritetens skyld. EU mangler et sosialt alibi, og kan vanskelig
få det med sin overdrevne markedsliberale politikk. Øst-utvidelsen fyller
lommebøkene til franske banker, tyske investorer og noen få nyrike i
Øst-europa. Fordelingsperspektivet er fraværende. Globalt opptrer EU
usolidarisk og fremstår som den sterkeste motstanderen for u-lands
interesser.
| 