Det intellektuelle overtramp
Av Amund Vik, Ungdom Mot EU og Robert Kippe, Nei Til EU
Det radikale ja er enten et forsøk fra Europabevegelsen på å lure yngre velgere,
eller et grovt intellektuelt overtramp. De som forfekter det radikale ja er de som
egentlig synes EU er dårlig, de ”radikale” ja-folkene tilhører med andre ord de som
likevel vil ”inn for å forandre”. Det er imidlertid en del problemer med en slik
framgangsmåte. For det første så er og blir EU et liberalt prosjekt. Det vi i Norge
kjenner som ren høyrepolitikk er traktatfestet – og snart grunnlovsfestet – i EU,
dette gjør det bortimot umulig å forandre EU systemet. For det andre så finnes
ingen opposisjon innad i unionen. For å endre en traktat i EU, eller den nye
grunnloven for den del, kreves enstemmighet. Om ”det radikale ja” skal lykkes i
sitt forsøk på å endre det politiske landskap i EU må de altså få med seg alle
andre EU-land. Om de skal få til dette er de avhengig av en sterk og samlet Europeisk venstreside.
Den europeiske venstresida er på ingen måte klar for kamp. I Øst-Europa føres kun ny-liberal politikk, og i Vest-Europa er opposisjonen veldig liten. De markedsliberalistiske prinsippene blir nå grunnlovsfestet i EU.
Ett annet moment det radikale ja må svare for er mangelen på overordnet program. Altså, hva vil de forandre i EU. Vil de forandre selve grunnmuren i EU, markedsliberalismen, eller vil de bare forandre enkelte små ting. De har aldri sagt hva de vil forandre. Til dette ser vi for oss to hovedårsaker:
Radikale unionstilhengere finnes i alle partier fra Venstre til RV. Dersom det i det hele tatt skulle være mulig å forandre EU krever det en samlet opposisjonen. Sannsynligheten for at folk fra Venstre og RV kan samarbeide om de samme forandringene er liten. Der RV vil endre hele systemet, vil Venstre kanskje endre bare små deler.
For å diskutere forandringer kreves en diskusjon om hva EU faktisk er, og det er en debatt ja-sida aldri har vært villig til å ta. En diskusjon om hva som menes med det radikale ja vil altså vise hvor urealistisk det er, dessuten så vil det resultere i en debatt som viser alle feilene med EU-systemet.
Hva er det nå egentlig ”det radikale ja” har framsatt som argumenter i debatten? Om en ser på hva som sies, så er argumentene svært få. Imidlertid har de i tiden etter 11. september argumentert for at EU skal være en motvekt, eller en utfordrer til Amerikansk hegemoni. Det er riktig nok, som ellers med det radikale ja, litt uklart hvilken motvekt det er snakk om, men dette er allikevel en påstand som etter vår mening krever oppmerksomhet. I verdens handelsorganisasjon har unionen lagt seg på en linje hvor de er mer et supplement til amerikansk neoliberalisme enn et alternativ. Dette er en trend vi kan se spesielt godt i forhandlingene til GATS-avtalen (WTOs tjenesteavtale). Forskningsstiftelsen Oxfam international har laget en rapport om EUs oppførsel i verdenssamfunnet. Dommen er hard:
EU double standards on trade policy are a disgrace. The EU forces Third World countries to open their markets at breakneck speed, while maintaining barriers to Third World exports, particularly farm products and textiles. The EU does further damage to livelihoods in the developing world by dumping highly-subsidised agricultural surpluses with which small farmers cannot compete.
Vi ser at unionen setter inn kraftige tiltak slik at de kan beskytte egen industri. EU er faktisk verre enn USA – som tradisjonelt er den store stygge ulven – når det gjelder eksportdumping. EU selger varer på markeder i uland for omtrent 1/3 av hva det koster å produsere varen i mottakerlandet. Da sier det seg selv at de lokale produsentene ikke har det beste utgangspunktet for å drive sin virksomhet. Dette er en dobbeltstandard som nesten mangler sidestykke i verden. EUs eksportsubsidier rammer uland på to måter, for det første svikter inntektene fordi de mister andeler i verdenshandelen. Og for det andre svikter inntektene fordi EUs prisdumping gir kunstig lave priser på verdensmarkedet.
Det eneste som kommer opp mot eksportdumpingen må være at EU – en av de kraftigste økonomiene i verden – setter i gang antidumpingtiltak mot de fattigste landene i verden når de prøver å selge varene sine til det indre markedet. Unionen setter faktisk opp tollen mot fattige land jo mer varene er bearbeid. Dette er utelukkende for å beskytte egen industri. Vi ser altså at EU innvilger seg retten til å føre nettopp den politikken de nekter de fattige landene å føre.
Videre har EU en lovgivning på patentpolitikk som ikke akkurat tar vare på de fattige landenes interesser. Det var nesten grotesk å se at EU, under WTOs ministermøte i Doha 2001, valgte å stå på de internasjonale legefirmaene sin side da ulandene ville lage billige kopier av dyre medisiner for å bekjempe epidemier.
Hvordan kan da dagens EU være et alternativ til USA? Det er åpenbart at ”det radikale ja” har en del å svare for. Om EU da skulle være en reell utfordrer til amerikansk hegemoni, ville det være en endring til det bedre? En ny europeisk superstat vil etter vår mening bare styrke den vestlige verdens utnytting av de fattigste landene. Vi kan illustrere dette poenget med en analogi til en vektskål. Vi ser for oss en vektskål med den rike verden på den ene siden og den fattigste delen av verden på den andre siden. Med et sterkere og mer handlekraftig EU vil ”vekten” på den rike siden ytterligere økes. Om vi kombinerer dette med at også amerikanerne blir stadig mer hensynsløse i sin utnytting av den tredje verden, så ser vi at den ekstra ”vekten” super-EU vil tilføre ikke tjener til noen endring av verdensbildet. Vi kan derfor slutte at en europeisk superstat vil være et uønsket supplement til amerikansk neoliberalisme.
Den beste måten å forandre Europa på er å gjøre som Sveits, stå utenfor for å vise at det faktisk går an. Det samme må Norge gjøre, si nei til unionen for å demonstrere at det er mulig å føre sine egen selvstendige politikk utenfor. Vi må bevise at et lite land utenfor unionen kan gjøre de rette tingene og påvirke verden rundt oss. Vi vil utfordre det radikale ja til å komme med et helhetlig program for hva de ønsker å forandre i unionen.
| 