|
EU har med USA som pådriver hatt to prosjekter. Det ene er å lage et frihandelsområde.
Det andre er å lage en føderalstat.
EUs historie
Av Bjørnar Buhaug
Da Hitlers rike gikk under våren 1945, lå store deler av Europa i ruiner.
To tredjedeler av fabrikkene i Europa var ute av produksjon, jernbaner og veier
var ødelagt og jordbruket lå nede. Økonomien var veldig dårlig i hele Vest-Europa,
og verst var det i Tyskland. USA ønsket et sterkt Vest-Europa, fordi landenes ødelagte
økonomi kunne føre til en ustabil politisk situasjon. Dette kunne legge grunnlaget for
en kommunistisk maktovertagelse i vesteuropeiske land. USA satte derfor i gang et
økonomisk prosjekt, Marshallplanen, der vesteuropeiske land fikk penger og hjelp til
å bygge opp industrien mot visse politiske forpliktelser.
Dette førte til at NATO ble etablert i 1949, men USA ivret også for et større
samarbeid i Vest-Europa, og støttet planer om en felles europahær og ideen om at
landene i Vest-Europa på lengre sikt skulle bli en føderasjon etter mønster av USA.
Ved å forme Vest-Europa i sitt bilde håpet amerikanske politikere både å kunne
stoppe kommunismen, å kunne motvirke aggressiv nasjonalisme og å kunne gjøre
Vest-Europa bedre i stand til å finansiere sin egen gjenreisning.
Frankrike var mest skeptisk til denne dirigeringen fra USA, og landet torpederte
forslaget om en Europahær med bakgrunn i frykten for tysk gjenopprustning. Men da
USA fortsatte å bygge opp Vest-Tyskland, og tysk industri ble ledende i Europa,
satset Frankrike på å binde seg til Vest-Tyskland økonomisk. Frankrike trengte
økonomisk styrke for å holde seg som stormakt, og for tyskerne ble et slikt
samarbeid veien tilbake til det gode selskap. De utformet derfor en frihandelsavtale
som gikk ut på at produksjon av kull og stål i de to landene skulle ses på som en
enhet. Samarbeidet ble utvidet, og i 1951 ble Kull- og stålunionen underskrevet av
Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg.
Avtalen skulle lage et felles marked for kull, stål, jernmalm, skrapjern og koks.
Dette løste man rent praktisk ved at man fjernet alle import- og eksportavgifter
landene imellom. På sikt skulle også subsidiene til disse industriene fjernes.
Å subsidiere betyr at staten gir en bedrift fordeler eller penger for at de skal
kunne opprettholde produksjonen. På denne måten kan bedriften opprettholde priser
som er konkurransedyktige. For å få dette samarbeidet til å fungere best mulig ble
det laget en overnasjonal instans som skulle styre. En overnasjonal instans står
over enkeltlands nasjonale lovgivning. Dette var forløperen til det overnasjonale
samarbeidet vi ser i EU i dag. Det ble opprettet en kommisjon og et ministerråd.
Ministerrådet ble det organet som fikk den øverste myndigheten. Det besto av
ministrene i de ulike landene. Fiskeriministeren møtte når det saksfeltet skulle
opp, justisministeren når justispolitikk sto på dagsordenen.
I 1957 kom det en ny traktat, Romatraktaten. I Romatraktaten opprettet man Det
Europeiske Økonomiske Fellesskap (EF). Denne traktaten slo fast at toll og
importkvoter skulle fjernes mellom medlemslandene. Det skulle være fri handel på
tvers av EFs grenser, en frihandel bygd på de fire friheter (fri bevegelse av
personer, varer, penger og tjenester mellom EF-landene).
USA hadde håpet at Storbritannia ville lede an i å knytte de europeiske landene
tettere sammen, men britene så fremdeles på seg selv som en stormakt med
interesser også utenfor Europa. Landet ville derfor ikke avstå suverenitet til
en overnasjonal myndighet, og fikk istedenfor med seg Sverige, Danmark, Norge,
Østerrike, Sveits og Portugal i EFTA (1960), et handelssamarbeid som gikk på å
senke tollen på industrivarer landene i mellom.
I 1960-årene endret Storbritannia holdning til EF. Landet hadde ikke lenger
noe håp om å bli regnet som en stormakt på linje med USA og Sovjetunionen, og
nå ville britene ha del i den sterke økonomiske veksten i EF-landene. Etter
mye motstand fra Frankrike og de Gaulle i starten, ble landet omsider medlem i
1973, sammen med Irland og Danmark. I Norge endte EF-avstemningen i 1972 med
nei til medlemsskap.
Kort tid etter utvidelsen, begynte den europeiske økonomien å vise krisetegn.
De fleste land opplevde at den økonomiske veksten stoppet opp, samtidig som både
priser og arbeidsledighet økte. Regjeringene forsøkte å motvirke den økonomiske
nedgangen med å øke statsbudsjettene for å holde folk i arbeid og kjøpekraften oppe.
Men økte lønninger og priser førte til at europeiske bedrifter tapte i den
internasjonale konkurransen, og underskuddene på statsbudsjettene økte. Rundt
1980 innledet Storbritannias konservative statsminister, Margaret Thatcher en
politisk høyrebølge i Europa med innstramminger i velferdsstaten som viktigste
kriseløsning. Hun solgte statseid industri til private, bekjempet fagforeningene
og kuttet ned på offentlige utgifter. De fleste regjeringer, uansett politisk farge,
fulgte opp denne politikken. På denne måten kom inflasjonen under kontroll,
men arbeidsledigheten holdt seg på samme nivå og sosiale forskjeller økte. I
mellomtiden vokste EF, og midt i 1980-årene kom Hellas, Spania og Portugal med
som medlemmer.
For å få fart på økonomien satte de mektigste bedriftslederne i Europa seg ned
for å legge planer for EF. Dette var ikke valgte politikere, men næringslivstopper
som dannet sin egen klubb. Denne klubben ble kalt The European Round Table of
industralists (ERT), og her satt de 46 mektigste næringslivslederne i Europa. De
lagde noe som de kalte ”hviteboka om det indre markedet” som ble oversendt til
kommisjonen.
Etter at muren mellom øst og vest falt i 1989 og Tyskland ble samlet i 1990,
tok Frankrike og Tyskland initiativ til et enda nærmere samarbeid i EF. President
Mitterand og den tyske kansleren Kohl ivret for å få til en europeisk union der
det enkelte land ikke skulle kunne legge ned veto mot flertallsvedtak. Unionen
skulle ha en felles økonomisk, forsvars- og utenrikspolitikk, og den såkalte
hviteboka ble grunnlaget for den nye traktaten.
Regjeringssjefene skrev under på en avtale om dette i Maastricht i 1992.
Økt økonomisk vekst var et prioritert mål. Dette skulle gjennomføres ved frihandel
og fri flyt. Maastricht-traktaten slår fast at økonomisk vekst går foran alt annet.
Det indre marked var nå et faktum. All indre toll ble fjernet. Beslutningen ble tatt
overstatlig og nye områder ble innlemmet i det indre marked. Det skulle være felles
regler for miljø og utdanning, og man planla en felles valuta, det som i dag er
Euroen. Fellesskapet skjøt fart, og det kom stadig inn nye områder. I Maastricht
ble man også enig om at det europeiske fellesskapet ikke var nok, man trengte en
union. Det Europeiske Økonomiske Fellesskapet (EF) ble til den Europeiske Union (EU),
og enda flere avgjørelser og politiske områder ble overstatlige. Man planla en
felles økonomistyring, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og delvis felles
justis- og innenrikspolitikk. For at dette skulle være mulig å gjennomføre,
måtte landene i mye større grad enn tidligere samordne politikken sin på
flest mulig områder, slik at det meste kunne bestemmes på overnasjonalt nivå,
og ikke hos den enkelte nasjonalstaten.
Maastrichtavtalen møtte likevel stor motstand i enkelte land, særlig i Danmark
og Storbritannia. Disse landene satte seg imot utviklingen i retning av en
europeisk føderasjon. Blant annet har landene valgt å stå utenfor ØMU.
I 1995 ble EU enda mer sammensatt da Østerrike, Finland og Sverige ble
medlemmer. Norge sa nei til deltagelse for andre gang etter folkeavstemning,
men sammen med Island og Liechtenstein knyttet Norge seg nært til EU gjennom en
avtale om økonomisk samarbeid (EØS).
I 1996 startet arbeidet med å få unionen videre. 1997 kom Amsterdam-traktaten,
som er den grunnloven som EU har i dag. Dette er en videreføring av den
integrasjonssprossen som har startet allerede med Kull- og stålunionen. Får
å klare å beholde den jevnt stigende kurven i den økonomiske veksten trengte man
samordning på flere punkter. Politikken i de ulike EU-landene måtte være mest
mulig lik for at man skulle ha fullstendig fri konkurranse.
I Amsterdam-traktaten ble Kommisjonen enda mer lik en regjering. Man
overførte enda flere områder til et overstatlig nivå. Man fikk for eksempel
en mye mer sammensveiset utenrikspolitikk gjennom å danne et utenriksdepartement.
I tillegg la man planer for at Vestunionen, som er EUs militærstyrke, skulle bli
operativ. Gjennom Schengen-samarbeidet fikk 11 EU-land felles asylpolitikk. Det
blir også bygget opp en egen politistyrke, som har internasjonal immunitet.
Det betyr at de ikke tilhører noe land, men kan operere i hele EU-området.
Disse trekkene med felles grense, felles politi, felles militære og felles
utenrikspolitisk talsmann er klare tegn på at EU utvikler seg til å bli en stat.
Næringslivet er en av de fremste til å presse på for at man hele tiden skal øke EUs
og minske nasjonalstatenes makt.
EUs eksisterende traktatgrunnlag ble endret på en rekke områder på toppmøtet
i Nice, i desember 2000, der den såkalte Nice-traktaten ble vedtatt. Bakgrunnen
var at EU-landene da de vedtok Amsterdam-traktaten i 1997 ikke maktet å komme
til enighet om en del områder knyttet til hvordan EUs styrende organisasjoner
skal se ut etter at østutvidelsen er gjennomført.
De viktigste følgene av Nice-traktaten kan sammenfattes i følgende punkter:
- Fordelingen av stemmer i rådet ble endret til fordel for de fem store EU-landene.
Antall stemmer i rådet utvides betraktelig.
- Kommisjonens sammensetning endres slik at hvert medlemsland i første omgang
garanteres hver sin kommissær.
- EU-parlamentet ble utvidet og forandret. Endringen medfører at de små
EU-landene blir dårligere representert enn de store i forhold til tidligere.
- Det skal i fremtiden i større grad gjøres bruk av flertallsavgjørelser
når rådet fatter sine beslutninger, noe som sammen med endringen av
stemmefordelingen i Rådet er enda et bidrag til å styrke de store landenes
posisjon i EU. Det innføres en ny regel om at 62 % av befolkningen skal være bak
et vedtak, noe som spesielt vil gagne de store landene.
Avslutning
EU har hatt to mål for arbeidet sitt, å lage et frihandelsområde, og å
bli en føderalstat. Det første målet har de greid å gjennomføre. Det indre
marked fungerer og lever. EU er også på god vei til å bli en føderalstat.
Med eget politi, egen hær, felles grensepolitikk, felles asyl- og flyktningepolitikk,
felles valuta og pengepolitikk er det gode muligheter for at de greier det.
Men alt dette har skjedd uten at folk har fått være med å bestemme i særlig stor
grad. EU er storbedriftenes og elitens prosjekt. Ikke et resultat av folkeviljen.
| 